Spill: Narita Boy
plattformer: PC, Xbox One, PS4 og Nintendo Switch
Sjanger: Action-eventyr
Utvikler: Studio Koba
Utgiver: Team17
Omtale på PS4
I Narita Boy er du den titulære karakteren – et barn som spiller for mange videospill (hvis det virkelig er noe) og blir fraktet inn i "PC-en" sin for å ta kappen til den titulære digitale frelseren i denne digitale verden. Dette digitale domenet har blitt kastet i uorden av skurken HIM, som skulle være en av de ledende skikkelsene i denne verden, men i utgangspunktet ble ond. I prologen tørker han av minnene til skaperen, som – som du blir fortalt ofte nok – er den eneste som kan stoppe det som skjer. Målet ditt er å finne denne verdens skapers minner og gjenopprette dem – noe som resulterer i at du ser store hendelser fra hans fortid som henger sammen med din nåværende situasjon.
La meg først si at Narita Boy er nydelig i sin presentasjon. Neonpikselkunsten ser fantastisk ut, og partituret er til tider fascinerende. Jeg tror ikke det er noen hemmelighet at dette spillet henter mye inspirasjon fra Tron – nesten til en feil. De mange likhetene i settingen og fortellingen er tydelige, selv om jeg antar i det minste med en mer kompetent forståelse av hvordan koding fungerer. Dessverre ser det ut til at spillets forfattere prøver litt for hardt på dette området – ettersom NPC-er konstant driller om hvordan verden fungerer og refererer til kodeterminologi når de kan. Det føles som om de prøver å bevise noe ingen noen gang ville bedt om. Det gjør absolutt ikke verden mer interessant for det. Formspråket "show don't tell" stemmer ganske sant i Narita Boys tilfelle. Når det er sagt, er den overordnede historien der du prøver å gjenopprette skaperens minner uendelig mye mer interessant – men kanskje litt forutsigbar. Og mens livshistorien til skaperen er relativt selvstendig, ender spillet i utgangspunktet i en cliffhanger.
Spillemessig er Narita Boy en litt useriøs hack og slash, der du snakker mye med karakterer og løser en og annen gåte. Du kommer videre ved å låse opp dører ved å snakke med karakterer, overleve kampsekvenser og løse disse gåtene. Disse gåtene tar vanligvis form av å finne ut de riktige symbolene for å aktivere en teleporter. Forvent mye tilbakesporing når du gjør alt dette, selv om jeg egentlig ikke vil kalle det et Metroidvania-spill. Du kommer tilbake til en bestemt hub-verden av og til, men det er ingen oppgraderinger å låse opp med nye elementer eller evner.
Du vil låse opp nye evner mens du går, inkludert sverdteknikker og spesielle evner. Du kan teste dem mot en stadig voksende liste med fiender, som ofte introduseres når du lærer den nye evnen. Det er ingen reell straff for å dø annet enn å sette deg litt tilbake. Selv om noen kampsekvenser kan være litt utfordrende – å la deg prøve dem på nytt et par ganger – er spillet generelt sett ikke spesielt vanskelig. Fiendene kan til tider være ganske fantasifulle, og jeg liker estetikken deres ofte. Det er også sporadiske bosskamper, selvfølgelig - spesielt, Black Rainbow skiller seg ut som en av de fantasifulle fiendene.
Narita Boy har en treg start. Det tok en stund før spillet faktisk kom i gang – kanskje litt for lang tid siden det risikerte å miste meg. Likevel begynte jeg å kose meg etter å ha forlatt det første området og ønsket å fortsette å spille fra da av. Narita-gutten har sine feil – det er innledende tempo, for mye tørr teksteksponering, kanskje for avhengig av tilbakesporing. Men den skinner i presentasjonen – både visuell og hørbar – knyttet sammen av den morsomme kampen og motiverer deg til å fortsette å lære skaperens bakhistorie.
