Husker du lyden av PlayStation 3 som lastes opp, «parrr» fra oboen og det varme sus fra strykere? Det er lyden av et orkester som stiller seg opp, lyden av en forestilling som kommer. Oboen gir "A" fordi det er instrumentet med den mest gjennomtrengende lyden og tilsynelatende med den mest pålitelige tonehøyden. Jeg har alltid likt den lyden. Jeg hørte det mye da jeg vokste opp.
Jeg var fiolinist i et orkester, skjønner du, og jeg hadde et virkelig talent for... å unngå hardt arbeid. Du burde ha sett meg i min beste alder, bue svevende over strengen, se ut til hele verden som om jeg holdt en forestilling mens jeg i virkeligheten ikke spilte noe. Jeg ville bare hoppe over de vanskelige delene, vel å merke, jeg var ikke en fullstendig bedrager, og jeg ville få det til å se ganske overbevisende ut. Den eneste vanskelige delen var å holde ansiktet rett når personen som satt ved siden av meg begynte å sveve-bukke også. Ett blikk var alt som skulle til for at hele charaden skulle sprekke fra hverandre i fnising.
Jeg skylder mye til orkestre. De tok meg med over hele Europa, plasserte meg i hjemmene til vertsfamilier i Frankrike og Tyskland, og jeg spilte i fantastiske kirker jeg ellers ikke ville ha gått i nærheten av. Vi spilte ødelagte friluftsauditorier som så ut som om de var tom for eventyr, vi spilte til og med en gang et kjøpesenter i Hong Kong. Blimey, Hong Kong. Jeg var en heldig gutt.
Husker du lyden av PlayStation 3 som lastes opp, «parrr» fra oboen og det varme sus fra strykere? Det er lyden av et orkester som stiller seg opp, lyden av en forestilling som kommer. Oboen gir "A" fordi det er instrumentet med den mest gjennomtrengende lyden og tilsynelatende med den mest pålitelige tonehøyden. Jeg har alltid likt den lyden. Jeg hørte det mye da jeg vokste opp. Jeg var fiolinist i et orkester, skjønner du, og jeg hadde et virkelig talent for å... unngå hardt arbeid. Du burde ha sett meg i min beste alder, bue svevende over strengen, se ut til hele verden som om jeg holdt en forestilling mens jeg i virkeligheten ikke spilte noe. Jeg ville bare hoppe over de vanskelige delene, vel å merke, jeg var ikke en fullstendig bedrager, og jeg ville få det til å se ganske overbevisende ut. Den eneste vanskelige delen var å holde ansiktet rett når personen som satt ved siden av meg begynte å sveve-bukke også. Ett blikk var alt som skulle til for at hele forestillingen skulle sprekke fra hverandre til fnis. Jeg skylder mye til orkestre. De tok meg med over hele Europa, plasserte meg i hjemmene til vertsfamilier i Frankrike og Tyskland, og jeg spilte i fantastiske kirker jeg ellers ikke ville ha gått i nærheten av. Vi spilte ødelagte friluftsauditorier som så ut som om de var tom for eventyr, vi spilte til og med en gang et kjøpesenter i Hong Kong. Blimey, Hong Kong. Jeg var en heldig gutt.Les merEurogamer.net
