Bits & Bytes er en ukentlig spalte hvor sjefredaktør Robert deler sine tanker om videospill og industrien på en lat søndag. Lett lesing for en hviledag, Bits & Bytes er kort, til poenget, og noe å lese med en god drink.
GameCube er 20. Noe som er sprøtt.
Det betyr når GameCube først lansert var jeg 15. Jeg begynte knapt på videregående.
Vår tante Linda var den som kjøpte konsollen. Nintendo 64 hadde vært en stor sak på grunn av overgangen til 3D-spill, men GameCube føltes legitimt som et glimt inn i fremtiden. De små platene. Den hyperrealistiske grafikken. Som vanlig kjørte Nintendo Power Nintendo-hypemaskinen på full gass, med utrolig effektfulle skjermbilder av systemets muligheter på full skjerm.
"Sikkert," undret jeg for meg selv den gangen, "spillene kan ikke se ut denne bra, kan de?" De gjorde. Og litt til! Selv om Luigi's Mansion markerte første gang en Nintendo-konsoll ble lansert uten et Mario-spill, var det ikke desto mindre det perfekte komplimentet til GameCubes utgivelse. Visuelt, Luigi's Mansion var et kraftsenter. Støv virvlet ikke bare rundt føttene til Luigi mens han sprang rundt herskapshuset, men han kunne til og med samhandle med det ved å bruke Poltergust-støvsugeren sin. Belysningen ble også brukt med stor effekt - det ene øyeblikket kunne salene være innhyllet i mørke, og føles uhyggelige og ante. Den neste, de samme salene kunne bli oversvømmet med lys, og forvandle stedet til den plysjboligen som Mario hadde trodd han hadde vunnet i utgangspunktet.
Nintendo #GameCube systemet og de skumle gode tider av #LuigisMansion debuterte i Japan for 20 år siden i dag! Hva er noen av favorittminnene dine med begge? pic.twitter.com/X052Sh9Jor
- Nintendo of America (@NintendoAmerica) September 14, 2021
Alt med opplevelsen av å frigjøre herskapshuset fra dets spektrale innbyggere føltes som om det var på forkant med teknologi. N64 kan ha tatt hoppet til den tredje dimensjonen, men GameCube følte at det var et helt evolusjonært sprang utover det. Jeg husker jeg bladde gjennom EGM mens PlayStation 2 forberedte seg på lanseringen og undret meg over iindividuelle glassblader (gisp!) i skjermbildene. GameCube var på samme nivå, men Nintendos spill så på en eller annen måte enda bedre ut enn Sonys innsats. Hver utgivelse så ut til å bli mer og mer realistisk, hvert spill mer og mer teknologisk avansert.
Nå er hvert spill HD, hver konsoll er koblet til Internett, og jeg finner meg ikke så imponert som en gang jeg var. Det er ikke det at dagens konsoller ikke er imponerende (det er de), men kanskje jeg bare har blitt så oversvømmet av terabyte med data og brennende solnedganger at alt opptoget har blitt litt rote. Det pleier å være mer overraskende når et spill ser ut som dritt eller et system mangler funksjoner. Forventningen har blitt glans, på noen måter, og som et resultat er virkningen mindre.
Kan være. Jeg kan bare overtenke ting.
Men det er lenge, lenge siden en konsoll slo sokkene mine av på den måten som GameCube gjorde.
Innlegget Bits og bytes: GameCube dukket først på Nintendojo.
