Hva trenger gigantiske roboter? Jeg visste ikke svaret før i går da jeg først spilte Panzer Paladin, men nå virker det åpenbart. Selvfølgelig! Gigantiske roboter trenger en hockeystav å slå folk med.
Panzer Paladin er en av disse faux-8-bits throwbacks som eksisterer for å minne deg på at faux-8-bits throwbacks kan være bra. Det er en koselig virvle av påvirkninger – du kan gjøre et sprettangrep som minner meg om Duck Tales (og i forlengelsen av Shovel Knight), og du kan takle etapper i hvilken som helst rekkefølge som Mega Man. Når det er sagt, er det aldri bare dets påvirkninger. Dette spillet har hektet meg dypt. Det er spesielt.
Så du er en gigantisk mekaniker som vandrer rundt og ruller i nivåer og slår folk rundt. Du kan bruke nevene hvis du virkelig må, men det er mye bedre å samle spesielle nærkampvåpen som forsøpler landskapet og bruke dem i stedet. I tillegg til å gi deg ekstra rekkevidde knytter de seg til et pent system. Hvert våpen kan ødelegges for å bruke sin spesifikke trolldom – kanskje et løft i holdbarhet, eller et magisk angrep som bare kalles THUNDER i all-caps, og tjener disse all-caps. Men da har du ikke våpenet lenger! Også, våpen går i stykker etter en stund hvis du bruker da til å, du vet, slå folk med. Så det er en handel.
Heldigvis kan du samle en haug når som helst og bytte dem rundt taktisk. Dette er spesielt nyttig når du kommer til spillets sparsomme sjekkpunkter, fordi for å aktivere sjekkpunktet må du sette inn et våpen i en sokkel og la det være der. Jeg elsker det: et sjekkpunkt som også er et valg.
I mellom nivåene kan du til og med tjene penger på alle våpen du har samlet for å tjene helseoppgraderinger. En annen fin idé, hovedsakelig fordi når du kaster inn våpen, får du se en meter bygge seg opp. Det minner meg om hva Sakurai kan ha gjort i Kid Icarus-spillet sitt. Jeg elsker risiko-/belønningsting når de involverer tykke glidere som dette. Jeg er en sucker for det.
Jeg er også en suger på en oppdragsliste som ser deg hoppe rundt i verden og ta på deg lokale sjefer. Anubis i Egypt? Nettopp gjort ham inn faktisk. Baba Yaga i Russland? Hvorfor ikke? Nivåene leveres med nydelig spritey stil og et fantastisk glorete 8-bits fargevalg som minner meg om de skumle fargene som brukes i Watchmen. Alt føles litt radioaktivt. Å ja, og hva er moroa med en mek hvis du ikke kan komme deg ut av den fra tid til annen og maser om å slå folk med en stor mace. Maceen lar deg få tilgang til spesielle ladestasjoner som lar deg fylle opp mekkens helse. Risiko/belønning og en nydelig svingende mekaniker kastet inn. Dette spillet er en veritabel Quackshot av enkle ideer som er pent håndtert.
Dette burde ikke overraske meg. Panzer Paladin er fra Tribute Games, et studio jeg nå innser at jeg er dypt forelsket i. Det siste jeg spilte av dem var Flinthook, som sannsynligvis er favorittspinnet mitt på roguelitten siden Spelunky, og et annet spill der enkle ting som å komme seg rundt ble hevet til et poeng av å være en total glede. Jeg ser nå studioets forrige utgivelse, Mercenary Kings, i Switch-butikken.
Men først! Baba Yaga venter! Og jeg har den hockeykøllen som er klar til å bli satt i arbeid.
