Kast deg tilbake til slutten av 2000-tallet. Mellom Baldur's Gate, Neverwinter Nights og Star Wars: Knights of the Old Republic var teamet på BioWare på topp, og sementerte seg selv et rykte for førsteklasses rollespill. Jade Empire var riktignok ikke helt den suksessen de hadde håpet på, men studioets beste hadde ennå ikke kommet. Sakte hadde de begynt å forberede et nytt science fiction-epos, et som ville overskride gaming – deres magnum opus, om du vil. En strålende dag i 2008 ble Sonic Chronicles: The Dark Brotherhood endelig lansert.
…Ok fint. Kanskje jeg forveksler det med Mass Effect her. Kan være. For hva det er verdt, er Sonic Chronicles fortsatt en underholdende merkelighet i Sonic The Hedgehogs historie. Siden han ankom Mega Drive i 1991, har Sonics vært utsatt for utallige spin-offs, som tok ham fra hoverboard-racing til Arabian Nights, men i motsetning til rørlegger-rivalen hans, har det bare vært én RPG-inngang. Ved å markere BioWares siste spill før det ble slått sammen til EA, er det mer ved denne ofte glemte DS-spinoffen enn en avvikende status, eller Ken Penders' morsomme echidna-søksmål.
Når du begynner, vil du raskt innse at dette ikke er ditt standard Sonic-eventyr. I stedet for å jobbe for å beseire Eggman – eller hvilken mektig enhet han har mistet kontrollen over – begynner Chronicles med hans antatte død, etter at Sonic og venner ødelegger Egg Carrier. Måneder senere blir Knuckles kidnappet av en mystisk gruppe kalt Marauders, som også tar Chaos Emeralds for ukjente formål. Chronicles' historiefortelling var delt i to buer, og var ikke så dyptgående som BioWares andre verk, men kombinert med Sonics mer letthjertede natur trengte det ikke å være det.
